Det står en kvinne og ser ut av glassvinduet. Hun ser på alle menneskene på utsiden, mens hun venter på hennes tur til å handle brus til barna som er i bygget ved siden. De vakre barna hennes, som hun er så stolt av. I et glimt av et øyeblikk forsvinner hun bort i intet, og drømmene hennes tar plass mens hun venter. Eller er det nå drømmer? Hun tenker på mannen hennes, og hemmeligheten han har. Det er i det øyeblikket hun kommer tilbake til virkeligheten og blikket hennes begynner sakte, men sikkert å fokusere grundig på hva som er på utsiden av glassvinduet. Det er da hun får øye på hemmeligheten til mannen hennes; den unge jenta. Den unge, dumme og uvitende jenta, som ødelegger ekteskapet hennes. Hun hater denne jenta, såpass vet hun. Men selv om alt dette, kan hun ikke fortelle noen hva hun vet eller føler. Hun vet på innsiden at sannheten vil koste henne alt.
Han står og stirrer på døra mens han lurer på hvor kona hans ble av. Av en eller annen grunn er det noe som forteller han at han ikke bør gå ut å lete etter henne, men det var vel for sent å høre på fornuften selv? Han tar skritt mot døren, presser seg igjennom folkemengden, mens han plutselig smiler svakt for seg selv. Han kom nemlig til å tenke på henne; jenta som surrer seg rundt drømmene hans. Hun som både gir han kjærlighet og sorg. Denne vakre jenta. Han tar tak i dørhåndtaket og slipper seg selv ut i sollyset, uviten om hva som venter han på utsiden.
Hun står ute med en ferdigtent sigarett idet øyeblikket hun får se han. Får se mannen som hun drømmer om hver natt. Og hun klarer ikke å unngå å smile. Denne deilige og pene mannen. Denne mannen som hun i all hemmelighet kaller hennes, for hun vet at hvis hun hadde sagt det høyt ville noen kommet og rettet på henne. Han smiler tilbake til henne, og hun kjenner en varme sprer seg i hele kroppen. Dette er kjærlighet, tenkte hun. Kjærlighet og lyst. Han står en stund og ser på henne gjennom folkemengden og hun nyter det. Han gir henne et lite vink idet han begynner å røre på seg og forsvinner bakom veggen som fører han til det andre bygget.
Kvinnen står i ubevistheten og beundrer denne jenta. Hun nyter tanken på hvor herlig det ville vært å være ung igjen, være elsket av sin egen mann sånn som det var før i tiden. Det var i det beundringsrike øyeblikket hun fikk sjansen til å være den fluen på veggen hun alltid hadde ønsket. Hun fikk se dem, sammen. Hun fikk se øynene til mannen hennes skinne seg igjennom folkemengden og rett fram til ungjenta, som lyste opp omgivelsene sine ved kun et smil. Det var i dette øyeblikket hun ikke viste hva hun skulle gjøre. Skulle hun gråte? Smile eller le? Hun viste ikke. Hun ble bare stående å stirre.
Han vet at han ikke angret på meldingene han hadde sendt ungjenta dagen før. "Du er min", hadde han skrevet. Da han hadde fått svar fra ungjenta den kvelden følte han seg selv ung igjen. Han følte seg levende og ikke fanget i virkelighetens spill, hvor barn, kone og jobb var de aller største faktorene. Med denne jenta kunne han drømme seg bort, hoppe litt bort ifra virkeligheten. For det elsket han henne, og hatet seg selv for samvittigheten hans ødela han innerst inne. Måtte kona hans aldri få vite, tenkte han bittert hver dag.
Ungjenta kastet den ferdigrøykte sigaretten ned på bakken og stampet den helt ut med stiletthælen. Hun kom til å tenke på meldingen hun mottok dagen før, og hva hun svarte. "Og du er min. Sånn på innsiden i alle fall" hadde hun svart. Tilbake hadde hun fått "vet det", og de to ordene viste hun at du ville leve på lenge. Hun måtte jo det, for hun viste at det var den eneste måten han ville bli hennes. Det ble enda bare mer bekreftet idet hun så opp og så mannen som hun elsket, presset mot sin kone på andre siden av bygget. Hun tenkte at hun burde være vant til det, men allikevel knustes hjertet hennes i tusen biter.
Hun holdt rundt mannen sin akkurat som om hun aldri skulle få se han igjen. Det var hennes valg å gi han den lange og varme klemmen. Hun viste ikke hvorfor. Kanskje det var underbevisstheten som skulle vise den unge jenta at denne mannen, han var faktisk hennes. Selv om hun viste at hun hadde mistet han for lenge siden, på innsiden. Hun viste fremdeles at på innsiden at sannheten vil koste henne alt, så hun sa ikke et ord.
- Marion Michelle -
