mmichellemyhre

Når æ ser dæ så får æ ikkje puste. Det e som at nån hold mæ under vann, og nekte å la mæ komme opp. Æ kvæles og kjenne at den indre panikken svulme opp. Æ ser på bildan av dæ og æ tenke; kem e du? Kem e du som æ holdt rundt, som æ kysse, som æ smile tel? Kem e du som æ brukte å legge mæ ved siden av når nattetiman kom? Og ikkje minst, korr e du? Det e som at du e død for enkelte ganga så føles sorgen sånn. Dødsfallsorgen. Men så kommer æ på, at du e jo ikkje død. Du leve i samme, men alikevel ukjent kropp. Vi kan møtes og prate med kverandre, men stemninga e som det styggaste vinterføre; man må pines igjennom det og det eneste du vil e å komme dæ trykt fram. Æ kan stå å se dæ rett i øyan mens vi prate og æ kjenne dæ ikkje igjen. Kordan kan det ha sæ til at du som va så kjent for mæ, e blitt så fremmed? Æ som visste kvert et trekk i ansiktet dett, kjenne ikkje igjen et eneste et. Det va som om alle blei forandra den dagen du fløtta ut og dro din vei. Ting handle ikkje om at æ vil ha dæ tilbake, for akkurat det kunne æ aldri tenkt mæ. Den person du e i dag e så ukjent for mæ at æ ikkje vil ha nokka med dæ å gjøre.

Æ ser på alle bildan og det virke som et helt anna liv. Æ går gjennom tankan mine og hodet mett bare for å forstå; gjorde vi alt det der? Va vi så lykkelig? Og æ forstår ikkje.. Kordan kunne du, som va så omtenksom, kjærlig og god, bli så kald, hatfull og tverr? Og kordan har æ blitt så bitter på grunn av at du e så kald? Du som gjorde alt for mæ før, uten et eneste argument. Nu e æ ganske sikkert på at du hadde ikkje redda mæ fra å bli påkjørt engang, om du va det neste som kunne. Forventa æ kanskje mer etter at du dro? Og kaførr e det sånn at gammel kjærlighet skal stenges inne, bli begravd under jorda og aldri snakka om igjen?

Ting va så greit når du dro. Æ gråt ikkje en einaste tåre. Æ trur kanskje æ va glad for da slapp vi å krangle, vi slapp å bo oppå kverandre. Det e kun i ettertid at æ kjenne det svir. I enkelte øyeblikk, så kjenne æ at det svir. Selv om at di fleste dagan går det greit. I dag e ikkje en sånn dag. Det e så sårt og ømt, det kjærlige familieliv. Æ merke det ekstra godt når dattra våres spør om ting som e relatert fra fortida og framtida. Vi så på video'a ho og æ. Video'a fra da ho va født. Og bilda. Da kom det opp en situasjon korr æ måtte forklare kordan ting va før.  At da bodde ho mamma og han pappa ilag. "Kaførr e det ikkje sånn nu, mamma?" sa ho med store håpfulle øya. Ho begynne å bli alt for stor og alt for smart. Da kjente æ hjertet mett knakk. Æ så ka ho ville æ skulle svare, men æ kunne ikkje. Du skjønne, det å bli mamma e som å la hjertet sett vandre på utsida av kroppen. Så æ vet at det plage ho, at mammaen og pappaen til mange andre bor ilag, men ikkje hennes. Æ vet det slit på ho at kver gang vi møtes så krangle vi. Æ vet det plage ho at mammaen og pappaen hennes ikkje kommer overrens. Det skal ikkje være sånn at ho kun skal få lovt å ha foreldran i samme rom til samme tid kun en gang i året. Æ vet det plage ho, og det e sikkert derfor det plage mæ. Men det e ingenting æ kan eller vil gjøre med det, og da blir det bare enda verre. Å ha dårlig samvittighet over for nokka man sjøl ikkje kan endre på, uansett ka.

Og æ vet æ har øyeblikk korr æ e akkurat like lite samarbeidsvillig, æ vet det. Men æ har prøvd og æ har daga korr æ vifte med det hvite flagget og et stort skilt korr det står FRED for alt i verden, men æ ende bestandig opp med å stå dær aleina som en idiot. Og her blotte æ jo alt som kalles privatliv, æ vet det også. Blir sikkert å føle mæ som den fjortenåringen etter at det e publisert. Men shit au, la gå. Æ leve bare en gang, så derfor gir æ mæ litt faen. Btw, om du blei forvirra av teksten og usikker på ka æ ville fram til, so don't worry; æ blei like usikker og forvirra sjøl.

Jeg glemmer bestandig av hvor fantastisk godt det er å komme hjem. Jeg elsker å reise, men jeg skal innrømme at i det jeg kjører over broen hvor jeg bor, så kommer roen og ikke minst; gleden. Gleden av å åpne døren å bli tatt i mot av en pusikatt som tydelig har savnet meg. Og selvfølgelig gleden av å vite at i morgen får jeg se Michelle. Håper hun blir glad for den rosa datamaskinen (leketøy) som jeg har kjøpt til henne. Praktisk gave: hun får sin egen slik at hun slipper å trykke på moren sin :) Jeg liker praktiske gaver. Har også kjøpt meg et stort skilt hvor det står: "My husband said it was him or the cat... I miss him sometimes". Jeg elsker skilt med mening.

Det å være i Bodø i fem dager var helt greit! Er overrasket over meg selv hvor lite penger jeg faktisk har brukt, ettersom jeg var rimlig sikker på at jeg ville være blakk i det jeg kom hjem, noe jeg absolutt ikke er. Endelig har jeg råd til å kjøpe meg den helvetes Iphone slik at jeg kan få spille Kitten Jump og Temple Run.

Jeg har også møtt drømmemannen min. Ja, du leste riktig. Jeg møtte han på flyet på tur til Bodø. Du skjønner.. først ble jeg sittende ved siden en halvfeit gammel mann med alt for mye skjeggvekst og så skjedde det undelige. En lighter tok fyr over oss (hvor man har handbagasjen) og alle på flyet måtte selvfølgelig ut. Dette resulterte da med at jeg møtte drømmemannen og fikk han ved siden av meg. Vi begynte å snakke om hva vi skulle og blablabla og om boken han leste. Bind 2 av Min Kamp av Karl Ove Knausgård. Dette syns jeg da var veldig fascinerende (boken altså) og kjøpte meg faktisk Bind 1 i dag. Er kommet til side 50 og er meget imponert! Uansett; flyet fløy gjennom en del turbulens og faenskap mens vi pratet. Helt fantastisk egentlig. Men selvfølgelig fikk vi aldri presentert oss for hverandre. Flyet landet og vi gikk hver vår vei. Dumme meg som aldri strakte ut handen å sa: "forresten, Marion her!". Så om du tilfeligvis kjenner noen som har pene grønne øyne, alminnelig kropp, blondt/mørkt hår, i 20årene(?) og skulle til Alta for et jobbintervju på høyskolen der, så si gjerne i fra.. hehe.

- Marion Michelle og Safira -

She walked up to her, got so close that she could see her own reflection in this other girl's eyes. This stranger. "Is it okay?" she started. "Because I can back down if you want?" she continued. Then something hit her. This bizarre feeling. It was like this moment, this moment was one of those moments when you get one chance. One chance to make a choice and this choice will change your life. And as a silly answer from a stupid blond girl she replied: "No, it's okay". But it wasn't okay. In fact, it was never going to be okay ever again.

Jag ville mötas nånstans nere på djupet.
Jag har varit där förut, jag är inte rädd,
Och dina ögon, ja dem ändrar färg i ljuset,
Men de kan titta nu, jag är beredd.

Lät du henne komma närmre.
Var hon vackrare än mig?
Ja, det finns dagar som jag tänker mer på henne än på dig.
Jag går bredvid men halkar efter, jag orkar inte springa mer.
Försökt att visa dig med blicken, men det är inte mig du ser.
Den här platsen är någon annans och jag måste hitta ut.
Hur ska man älska nån som har älskat nån förut?

Jag minns så väl hur hon blev presenterad.
Men de var jag som lät henne komma in.
Jag har försökt att ge dig hela skulden,
Fast jag innerst inne vet att den är min.
Vi står på gatan bryter meningar i mörkret.
Utanför stadens finaste hotell.
Dina händer ja de ber mig sova över.
Som ett sätt att säga "tack för ikväll".

Det sies at man blir på en måte reflektert i hvordan ting man har i livet, for eksempel hvordan leiligheten ser ut. Mange mener det at hvordan sofaen din ser ut (om den er sort, lilla, stor eller liten) kan avgjøre hvordan hele du er som person. Men stemmer det? Hvis vi tar meg for eksempel, og velger ut en avdeling i leiligheten min, la oss si kjøkkenet.. Men så igjen er kjøkkenet kanskje stort å gå i dybden på, så kanskje vi bør velge noe annet. Feks. hva jeg har i kjøkkenskapene mine, kanskje det skapet som er over vasken. I det skapet er det kun glass og to kopper/krus. Ja, riktig; jeg har bare to krus. Skal liksom disse to koppene si alt om meg? I så fall er jeg kanskje litt ute å kjøre.

Du skjønner.. den ene koppen fikk bare noen timer etter at jeg var blitt mamma. Det er en hvit enkel kopp med skriften mamma på. Jeg husker jeg alltid hadde lyst på det kruset for min (eks) svigermor og svigerfar hadde hver sitt. Mamma og pappa-krusene. Jeg var egentlig fast bestemt på at jeg skulle kjøpe meg selv et sånt krus når jeg engang fikk Michelle, men di pengene slapp jeg selv å bruke.

Det andre kruset mitt er et lysegult krus, avbildet med en rød marihøne og ordene love bug under. På andre siden av kruset står det klart og tydelig life is good. Dette kruset fikk jeg hos eksen min for noen år siden. Så skal liksom dette kruset gjenspeilemeg? Forklare hvem jeg er? Forklarer da kruset mitt at jeg lever i fortiden? I bunn og grunn skulle jeg kanskje kastet kruset, men hvorfor kaste det bare fordi det har sin opprinnelse og bakgrunn?

Jeg håper virkelig ikke at disse to krusene/koppene forteller verden hvem jeg er. Jeg bør kanskje få noen flere som forteller hvem jeg er nå, og ikke hvem jeg var. Så kanskje lærdommen i alt dette er; kjøp nye kopper/krus.

- Marion Michelle -

.. That this has nothing to do with you.

2011 hittil i år har vært ganske så spesielt. Jeg har lært mye, gjort mye dumt (med store bokstaver) og ledd kanskje mer enn jeg noen gang har gjort. Gutter har kommet og gått, samme med venninner. Men nå er det sommerferie, skolen er slutt og snart kommer høsten. Det er da verden forander seg helt. Mennesker mister hverandre litt på grunn av den avstanden man får siden de fleste av oss ønsker å få en utdanning. Noen har allerede dratt noe som man virkelig kjenner svir i di øyeblikkene man virkelig kjenner etter. Men etter alt som har skjedd i år, tror jeg virkelig det bare var begynnelsen på et litt bedre liv (ikke at jeg klager nå) og et mer lykkeligere liv. All the good things are yet to come.

Ellers: I dag målte jeg av strømmen. Jeg spiste frokost sammen med Michelle ved kjøkkenbordet og våknet opp i den helt nye dobbelsengen min. Jeg spiste brownies, drakk kaffe og te sammen med besteforeldrene og onkelen til Michelle. Og med Kine <3 Det var fint; å vite at ting enda er de samme selv om de egentlig ikke er det.

Og i morgen skal jeg fremdeles spise frokost sammen med Michelle og våkne opp i dobbelsengen min. Kanskje ikke akkurat i den rekkefølgen. I tillegg skal jeg ut. Ut å kose meg med mine flotte venner som jeg forguder <3

Grunnen til at jeg ikke bruker brunkrem, haha.

Grunnen til at jeg liker speilreflekskamera.

Og grunnen til at jeg lever <3

I love her. <3

- Marion Michelle -

Det står en kvinne og ser ut av glassvinduet. Hun ser på alle menneskene på utsiden, mens hun venter på hennes tur til å handle brus til barna som er i bygget ved siden. De vakre barna hennes, som hun er så stolt av. I et glimt av et øyeblikk forsvinner hun bort i intet, og drømmene hennes tar plass mens hun venter. Eller er det nå drømmer? Hun tenker på mannen hennes, og hemmeligheten han har. Det er i det øyeblikket hun kommer tilbake til virkeligheten og blikket hennes begynner sakte, men sikkert å fokusere grundig på hva som er på utsiden av glassvinduet. Det er da hun får øye på hemmeligheten til mannen hennes; den unge jenta. Den unge, dumme og uvitende jenta, som ødelegger ekteskapet hennes. Hun hater denne jenta, såpass vet hun. Men selv om alt dette, kan hun ikke fortelle noen hva hun vet eller føler. Hun vet på innsiden at sannheten vil koste henne alt.

Han står og stirrer på døra mens han lurer på hvor kona hans ble av. Av en eller annen grunn er det noe som forteller han at han ikke bør gå ut å lete etter henne, men det var vel for sent å høre på fornuften selv? Han tar skritt mot døren, presser seg igjennom folkemengden, mens han plutselig smiler svakt for seg selv. Han kom nemlig til å tenke på henne; jenta som surrer seg rundt drømmene hans. Hun som både gir han kjærlighet og sorg. Denne vakre jenta. Han tar tak i dørhåndtaket og slipper seg selv ut i sollyset, uviten om hva som venter han på utsiden.

Hun står ute med en ferdigtent sigarett idet øyeblikket hun får se han. Får se mannen som hun drømmer om hver natt. Og hun klarer ikke å unngå å smile. Denne deilige og pene mannen. Denne mannen som hun i all hemmelighet kaller hennes, for hun vet at hvis hun hadde sagt det høyt ville noen kommet og rettet på henne. Han smiler tilbake til henne, og hun kjenner en varme sprer seg i hele kroppen. Dette er kjærlighet, tenkte hun. Kjærlighet og lyst. Han står en stund og ser på henne gjennom folkemengden og hun nyter det. Han gir henne et lite vink idet han begynner å røre på seg og forsvinner bakom veggen som fører han til det andre bygget.

Kvinnen står i ubevistheten og beundrer denne jenta. Hun nyter tanken på hvor herlig det ville vært å være ung igjen, være elsket av sin egen mann sånn som det var før i tiden. Det var i det beundringsrike øyeblikket hun fikk sjansen til å være den fluen på veggen hun alltid hadde ønsket. Hun fikk se dem, sammen. Hun fikk se øynene til mannen hennes skinne seg igjennom folkemengden og rett fram til ungjenta, som lyste opp omgivelsene sine ved kun et smil. Det var i dette øyeblikket hun ikke viste hva hun skulle gjøre. Skulle hun gråte? Smile eller le? Hun viste ikke. Hun ble bare stående å stirre.

Han vet at han ikke angret på meldingene han hadde sendt ungjenta dagen før. "Du er min", hadde han skrevet. Da han hadde fått svar fra ungjenta den kvelden følte han seg selv ung igjen. Han følte seg levende og ikke fanget i virkelighetens spill, hvor barn, kone og jobb var de aller største faktorene. Med denne jenta kunne han drømme seg bort, hoppe litt bort ifra virkeligheten. For det elsket han henne, og hatet seg selv for samvittigheten hans ødela han innerst inne. Måtte kona hans aldri få vite, tenkte han bittert hver dag.

Ungjenta kastet den ferdigrøykte sigaretten ned på bakken og stampet den helt ut med stiletthælen. Hun kom til å tenke på meldingen hun mottok dagen før, og hva hun svarte. "Og du er min. Sånn på innsiden i alle fall" hadde hun svart. Tilbake hadde hun fått "vet det", og de to ordene viste hun at du ville leve på lenge. Hun måtte jo det, for hun viste at det var den eneste måten han ville bli hennes. Det ble enda bare mer bekreftet idet hun så opp og så mannen som hun elsket, presset mot sin kone på andre siden av bygget. Hun tenkte at hun burde være vant til det, men allikevel knustes hjertet hennes i tusen biter.

Hun holdt rundt mannen sin akkurat som om hun aldri skulle få se han igjen. Det var hennes valg å gi han den lange og varme klemmen. Hun viste ikke hvorfor. Kanskje det var underbevisstheten som skulle vise den unge jenta at denne mannen, han var faktisk hennes. Selv om hun viste at hun hadde mistet han for lenge siden, på innsiden. Hun viste fremdeles at på innsiden at sannheten vil koste henne alt, så hun sa ikke et ord.

- Marion Michelle -

17. mai i fjor husker jeg egentlig kjempegodt. Det var kjempevarmt ute mens jeg og Trond-Daniel kjørte nedover Sama. Jeg husker hvor skitten bilen hans var, og hvor vi kom på at vi hadde glemt å vasket den kvelden før. Alle de andre bilene glinset jo i sola. Ikkje vår, nei. Michelle var vel litt over ni måneder forrige 17. mai, og nå i august skal vi feire at hun blir to år. Gud, tiden flyr. Jeg gleder meg egentlig til i morgen, selv om byen kommer til å være så full at man nesten har lyst til å dra hjem for å få litt rom.

I morgen kommer Michelle til å være så vakker. Gudmoren har kjøpt henne en kjole fra London som hun skal ha på seg. I tillegg kjøpte jeg henne nye sko for noen dager siden som hun skal ha på seg. Snart to år og skodilla? Og joda. Jeg er fremdeles veldig takknemmelig for vennene mine, og jeg elsker dem alle sammen. På grunn av dem, har jeg hittil i 2011 følt meg levende og lykkelig, og det er jeg evig takknemmelig for!

Jeg kjenner det er ganske greit å sitte inne i kveld, selv om hele vennegjengen er ute å nyter alkohol. Men å dra ut på fredagen som var, og lørdag, er rimelig nok for meg.

Og i hele helgen har jeg levd på tekstmeldingen jeg fikk lørdagsnatten, hvor mannen takket meg og kalte meg sin. "Min Marion", sa han. Jeg var hans, og han var min. Sånn innerst inne. Jeg elsker det.

I tillegg poket Jan Rudi fra farmen, meg på facebook. Haha, elsker det! Pene mannen!

- Marion Michelle -

Kjære Michelle Isabella mi

Akkurat nu sitt ho mamma på klasserommet og har norsktime mens ho ser ut av vinduet. Klokka e 12.05 og det snør så mye at man så vidt klare å se ut. Æ tenke på dæ lille vænn. Tenke på korr nydelig du e. Tenke på de nydelige blå øyan dine og den lyse håret dett, som begynne å bli ganske langt. Æ tenke på måten du smile lurt tel mæ før du skal komme å gi mæ en kos. Og den nydelige måten du sir "mamma" på. Før mæ e det ordet blitt det vakraste i heile verden, i alle fall når det kjem fra dæ. Førr æ e di mamma, og du e mi Michelle. Og sånn kjem det alltid tel å være, ingen kan gjøre nokka med det. <3

Du skal vite at uansett korr mye vi krangle, og uansett korr uenig vi e med kverandre.. for eksempel om du skal ha strømpebuksa på dæ eller ikkje.. så elske æ dæ. Uansett korr mye du grise og riv pusen i halsen, så elske æ dæ. Æ har elska dæ fra før du va tenkt på, for æ viste æ skulle få dæ. Ei lita Michelle med blå øya og blondt hår. Mamma si finaste. Og du veit ho mamma gjør alt ho kan førr at du skal ha det bra. Uansett ka.

Du har jo nesten akkurat begynt livet dett sia du ikkje e to år engang, så du har en lang vei igjen. Og æ glede mæ. Glede mæ tel å være ilamme dæ når du vokse opp tel ei flott ung frøken. Glede mæ tel å se at du begynen på skolen, være med dæ første skoledag å ta en masse bilda mens du blir irritert på mæ. Æ glede mæ tel å lære dæ sykle og gå på ski. Selv om ho mamma blir å gå på trynet like mye som dæ i et førsøk på å lære dæ. Æ glede mæ rett og slett tel å være dær førr dæ.

Æ skal alltid være her for dæ, alltid. Når livet virke tøft og vanskelig, så e æ her. Om du får kjærlighetssorg så skal æ være der å førtelle dæ at alt kommer til å gå bra. For alt kommer virkelig tel å gå bra. Æ skal støtte dæ og hjelpe dæ igjønnom alt det dær. For det e en mamma-ting og æ e di mamma.

Men nu må ho mamma følge med i timen. Klokka e 12.25 og det snør enda like mye ute. Æ elske dæ Michelle, det skal du alltid vite.

Di mamma

<3

Always, always and always

I morgen vil det være en uke, en uke til jeg kommer til å føle at det meste er complete. Hvordan det føles? Helt fantastisk. <3 Jeg er utrolig lykkelig egentlig. Og på grunn av lykkerusen er jeg mye sterkere. Jeg har tatt til meg den lærdommen som jeg alltid har delt ut til andre. "Det order seg, alt kommer til å gå bra", har jeg bestandig fortalt andre, litt usikker på om jeg egentlig bare lyver. Nå vet jeg bedre. Det ordner seg og alt kommer til å gå bra.

Jeg har fremdeles beste datter som jeg elsker mer og mer for hver dag som går. Jeg elsker henne mer enn noen andre i hele verden og det er så utrolig godt. Det gode med å være mamma; uendelig kjærlighet. Michelle, ma béllé. <3

Ellers fortsetter verden å snurre og jeg skal døgne i natt. Døgne i natt med verdens beste i telefonen <3 Digger, digger, digger det. Så her sitter man med iskaffen sin fra Starbucks og smiler for seg selv for en søt tekstmelding poppet akkurat inn på telefonen.

Ho veit ho e kul

<3

Damer og herrer; jeg skal til Bodø. Ikke denne helgen, men helgen som kommer derpå. Jeg reiser på torsdagen den 10, og er tilbake den 13 februar. Hvorfor? Jo, for den 11 februar blir jeg hele 21 år. Så med reisen spandert og sparepenger lagt av til kjøp av litt nytt, så er jeg klar. Men det jeg gleder meg mest til er å kjenne det at jeg lever litt. Det å kjenne på den følelsen kommer til å være helt fantastisk! Og jeg gleder meg til å fly! Første flytur, sa du?! Jo, det er det. Snart 21 år og har aldri vært ombord på et fly... Det er nesten som jeg skjemmes. Men drit i det, for om en uke og en dag, så sitter jeg på flyet til Bodø.

Ellers sitter jeg enda med de beste vennene. Åh, det er så mye fint i vente på meg framover! Jeg er faktisk sånn smått lykkelig.. Og det er lenge siden sist. Og denne gangen kan ingen ta lykken fra meg. Lenge leve kjærligheten <3

- M -