ED
Når æ ser dæ så får æ ikkje puste. Det e som at nån hold mæ under vann, og nekte å la mæ komme opp. Æ kvæles og kjenne at den indre panikken svulme opp. Æ ser på bildan av dæ og æ tenke; kem e du? Kem e du som æ holdt rundt, som æ kysse, som æ smile tel? Kem e du som æ brukte å legge mæ ved siden av når nattetiman kom? Og ikkje minst, korr e du? Det e som at du e død for enkelte ganga så føles sorgen sånn. Dødsfallsorgen. Men så kommer æ på, at du e jo ikkje død. Du leve i samme, men alikevel ukjent kropp. Vi kan møtes og prate med kverandre, men stemninga e som det styggaste vinterføre; man må pines igjennom det og det eneste du vil e å komme dæ trykt fram. Æ kan stå å se dæ rett i øyan mens vi prate og æ kjenne dæ ikkje igjen. Kordan kan det ha sæ til at du som va så kjent for mæ, e blitt så fremmed? Æ som visste kvert et trekk i ansiktet dett, kjenne ikkje igjen et eneste et. Det va som om alle blei forandra den dagen du fløtta ut og dro din vei. Ting handle ikkje om at æ vil ha dæ tilbake, for akkurat det kunne æ aldri tenkt mæ. Den person du e i dag e så ukjent for mæ at æ ikkje vil ha nokka med dæ å gjøre.
Æ ser på alle bildan og det virke som et helt anna liv. Æ går gjennom tankan mine og hodet mett bare for å forstå; gjorde vi alt det der? Va vi så lykkelig? Og æ forstår ikkje.. Kordan kunne du, som va så omtenksom, kjærlig og god, bli så kald, hatfull og tverr? Og kordan har æ blitt så bitter på grunn av at du e så kald? Du som gjorde alt for mæ før, uten et eneste argument. Nu e æ ganske sikkert på at du hadde ikkje redda mæ fra å bli påkjørt engang, om du va det neste som kunne. Forventa æ kanskje mer etter at du dro? Og kaførr e det sånn at gammel kjærlighet skal stenges inne, bli begravd under jorda og aldri snakka om igjen?
Ting va så greit når du dro. Æ gråt ikkje en einaste tåre. Æ trur kanskje æ va glad for da slapp vi å krangle, vi slapp å bo oppå kverandre. Det e kun i ettertid at æ kjenne det svir. I enkelte øyeblikk, så kjenne æ at det svir. Selv om at di fleste dagan går det greit. I dag e ikkje en sånn dag. Det e så sårt og ømt, det kjærlige familieliv. Æ merke det ekstra godt når dattra våres spør om ting som e relatert fra fortida og framtida. Vi så på video'a ho og æ. Video'a fra da ho va født. Og bilda. Da kom det opp en situasjon korr æ måtte forklare kordan ting va før. At da bodde ho mamma og han pappa ilag. "Kaførr e det ikkje sånn nu, mamma?" sa ho med store håpfulle øya. Ho begynne å bli alt for stor og alt for smart. Da kjente æ hjertet mett knakk. Æ så ka ho ville æ skulle svare, men æ kunne ikkje. Du skjønne, det å bli mamma e som å la hjertet sett vandre på utsida av kroppen. Så æ vet at det plage ho, at mammaen og pappaen til mange andre bor ilag, men ikkje hennes. Æ vet det slit på ho at kver gang vi møtes så krangle vi. Æ vet det plage ho at mammaen og pappaen hennes ikkje kommer overrens. Det skal ikkje være sånn at ho kun skal få lovt å ha foreldran i samme rom til samme tid kun en gang i året. Æ vet det plage ho, og det e sikkert derfor det plage mæ. Men det e ingenting æ kan eller vil gjøre med det, og da blir det bare enda verre. Å ha dårlig samvittighet over for nokka man sjøl ikkje kan endre på, uansett ka.
Og æ vet æ har øyeblikk korr æ e akkurat like lite samarbeidsvillig, æ vet det. Men æ har prøvd og æ har daga korr æ vifte med det hvite flagget og et stort skilt korr det står FRED for alt i verden, men æ ende bestandig opp med å stå dær aleina som en idiot. Og her blotte æ jo alt som kalles privatliv, æ vet det også. Blir sikkert å føle mæ som den fjortenåringen etter at det e publisert. Men shit au, la gå. Æ leve bare en gang, så derfor gir æ mæ litt faen. Btw, om du blei forvirra av teksten og usikker på ka æ ville fram til, so don't worry; æ blei like usikker og forvirra sjøl.












